Parentage Verification using single nucleotide polymorphisms (SNPS)

Som ved STRs er basisen det samme. Det blir testet flere genetiske markører fordi informasjonen per markør er lavere enn ved SNP testing.

Ethvert dyrs genetiske variasjon stammer fra begge foreldre. Halvparten av variasjonen er stammer fra far, mens den andre halvparten kommer fra moren.

Ved foreldretesting ser man vanligvis på 200 til 400 genetiske områder. I denne prosessen blir den aktuelle genetiske komposisjonen målt (A,C,G, eller T). Kombinasjonen/varianten i et avkom må korrospondere med kombinasjonen/varianten hos mulig mor eller far som er levert inn. I to eksempler vises de grunnleggende prinsippene som brukes ved foreldreverifisering.

I tabellen over vises et eksempel der foreldrene stemmer. I denne tabellen vises DNA markører (SNPs) for tre hunder: et avkom (venstre kolonne), potensiell mor (midtre kolonne) og en potensiell far (høyre kolonne). På hver linje vises en genetisk variant. I dette eksempelet er alle variantene hos avkommet tilstede hos foreldrene og dette bekrefter at mor og far er korrekte.

I den andre tabellen er det gitt et eksempel der avkommet ikke stemmer overens med far som er oppgitt. I denne tabellen vises DNA markører (SNPs) for tre hunder: et avkom (venstre kolonne), potensiell mor (midtre kolonne) og en potensiell far (høyre kolonne). På hver linje vises en genetisk variant. SNP01 viser at far ikke er korrekt da han ikke kan gi noe A til avkommet. SNP03 bekrefter også at det ikke er korrekt far.

Når 200 til 400 ulike genetisk fragmenter sjekkes, blir sjansen for å ikke avdekke feil foreldre svært liten. De genetiske fragmentene som blir brukt til bekreftelse av riktige foreldre og identifisering av individet koder ikke for proteiner. Det vil si at de ikke kan gi noen informasjon om pels, utseende eller sykdommer.