Kobbertoksikose (akkumulerende variant, ATP7B-relatert)

Kobbernivået i kroppen reguleres av både kostinntak og sekresjon fra spesifikke kroppsorganer, for eksempel gallegangene. Flere gener spiller avgjørende roller for å opprettholde optimale kobbernivåer. En mutasjon i ATP7B-genet er assosiert med økt kobberakkumulering, noe som fører til Wilsons sykdom eller kobbertoksikose eller kobberrelatert hepatopati. Omvendt ser det ut til at mutasjoner i modifiserende gener ATP7A eller RETN gir en beskyttende effekt mot kobberoppbygging i leveren, tidligere kjent som Menkes sykdom. Foreløpig er disse modifikatorgenene bare relevante for labrador retrievere. Imidlertid kan ATP7B-mutasjonen forårsake kliniske symptomer hos både labrador retrievere og dobermaner.

ATP7B-mutasjonen følger et arvemønster som er forenlig med ufullstendig dominans. Hunder som bærer denne mutasjonen, enten som bærere eller berørte individer, har økt risiko for å utvikle kobbertoksikose, med berørte hunder som har størst risiko. Dysfunksjon i ATP7B-proteinet forstyrrer kobbertransporten, noe som potensielt kan føre til levercirrhose og nevronal degenerasjon, med debut som varierer mellom individer. Alvorlighetsgraden av sykdommen påvirkes også av kobberinntaket i kosten.

Hos labrador retrievere kan modifikatorgenene ATP7A og RETN redusere kobbernivået, og dermed redusere risikoen og alvorlighetsgraden av Wilsons sykdom. Hunder som bærer eller er påvirket av mutasjoner i ATP7A og/eller RETN gis dermed beskyttelse mot Wilsons sykdom i nærvær av en ATP7B-mutasjon. Modifikatorene gir ikke fordeler i fravær av en ATP7B-mutasjon. Det anbefales derfor å teste labradorer for alle tre mutasjonene.